Den 16. oktober 2008 dro fire elever fra Askøy Videregående Skole; Espen Abbedissen, Fredrik Søreide, Martin Knutsen og Håkon Kristoffersen, sammen med lærerne Veronica Nylehn og Stein Pettersen til Nairobi. Vi hadde også med vår egen ”Afrika-guide” Pål Albro. Vi skulle ned og besøke Maisha Mema – en stiftelse i Nairobi som vi Askøy Videregående Skole har samlet inn penger til på Operasjon Dagsverk-dagen de siste årene. Stiftelsen er drevet av Jonny (fra Norge) og Marianne (fra Sveits) Mydland og består av et barnehjem og et klubbhus. Til sammen utgjør dette en stor forskjell i hverdagen til ca 200 barn fra Afrikas hurtigst voksendes storbyslum. Og nå har Maisha mema vokst seg så stor at de skal bygge ut, derfor tok vi med fire elever fra byggfag – som kan bidra med å være med på selve byggearbeidet. Dermed får de lært noe om andre byggeskikker, og ikke minst bruk av verktøy og materialer. Vi skulle være der i 14 dager, og hadde store forventninger til å oppleve noe helt annerledes enn norsk hverdag.
Det var en lang reise, og selv da vi var kommet fram var det ikke slutt på tålmodighetsprøvene; vi sto over halvannen time i kø for å betale innreisevisum, og over en time i bilkø for å komme fram til pensjonatet. Første dagen besto i å innkvartere oss og 
sove litt, deretter fikk vi hilse på barna i barnehjemmet. Vi ble tatt imot som helter, og allerede første kvelden fikk guttene vise sine evner som barnehageonkler, det gikk i lek og moro, og mye prat og kos og ikke minst ville alle bli tatt bilder av og ta bilder selv og se på resultatene. Vi lærere hadde ikke drømt om at disse gutta skulle gå så ivrig opp i rollen som barne- og ungdomsarbeidere, og var ikke så rent lite stolte av dem. Hver kveld spiser barna og de ansatte middag sammen kl 19, enkel mat, porsjonert opp for barna slik at ingen skal overspise. De har ikke spisebord stort nok til alle, så de sitter på stoler i sofaer med tallerkenen i fanget. Deretter er det litt sosialt samvær før de går tidlig til sengs. De største barna står opp kl 04 for å se over skolearbeidet før de må være på skolen kl 07, så de må legge seg tidlig. Det er lite luksus, de har noen få leker, og brettspill, fotball og rockering på deling, og fire til fem barn deler rom og noen må dele seng også. Den store forskjellen fra barn som bor igjen i slummen er at de bor trygt, får nok mat og omsorg, og de har en forutsigbarhet, de risikerer ikke å bli tatt ut av skolen fordi familien trenger noen til å tigge penger på gaten.
Neste dag skulle vi inn i slummen, og det var et sterkt møte. Heldigvis hadde det regnet om natten slik at stanken fra den åpne kloakken i ”gatene” ikke 
var så overveldende, men det var ubehagelig nok. Og det som slo oss, var at vi kan prøve å lukke nesen for en dag eller to, og så dra tilbake til et rent og hyggelig pensjonat, og ta en lang dusj. Men alle de barna vi traff har dette som en naturlig del av hverdagen, og det er en helt urimelig og begripelig tanke. Men inne på selve kubbhuset var stemningen en helt annen. Der krydde det av lekende, smilende barn, og de holdt en 
sang- og dansoppvisning for oss som strålte av livsglede og overskudd – helt utrolig når man tenker på at disse barna har ingenting – annet enn muligheten til å delta i slummens Maisha-mema-prosjekt. Vi fortalte at vi skulle komme tilbake etter helgen og være med å jobbe på byggeplassen. Dette resulterte i store latterutbrudd. Barna hadde aldri hørt om at hvite menn kunne bygge! I deres verdensbilde sitter hvite menn på kontor og skriver på en datamaskin. De gjør i alle fall ikke arbeid som de blir skitne på hendene av! Barna på klubbhuset har i alle fall gleden av å være barn, de får lov til å leke og utfolde seg, de spiller fotball og synger. De har i det minste et sted å være som er rent og hyggelig, og de trenger ikke være redde for verken fulle folk eller overgripere. Og det er kanskje nok til å smile og le og synge og danse av glede?? Vi fikk en liten bismak ved tanken på om vi er like flinke til å sette pris på det vi har?
Vi tilbrakte helgen med å oppleve severdigheter i Nairobiområdet, giraffsenter hvor vi fikk mate giraffer, barnehjem for foreldreløse elefantunger, og vi dro ut av byen for å besøke en teplantasje, drevet av et britisk ektepar, en etterlevning fra kolonitiden. Der fikk vi flott lunsj og mate apekatter på verandaen – skulle ikke tro at vi var i samme land som Soweto-slummen vi hadde opplevd dagen før. Den rike delen av Nairobi er en helt annen virkelighet, her får man kjøpt alt for penger, alt fra flatskjermer til 40 ulike typer hårspray, for en billig penge. Det er stort sett rent og hyggelig – hvis man ser bort fra trafikk-kaoset. Men noen deler av Nairobi skal man ikke oppholde seg i på kveldstid, hvis man er hvit. Vi tok våre forholdsregler og følte oss aldri truet.
Første dag på arbeidsplassen ble det nesten oppløp, ”alle” ville komme og se på disse rare, hvite bygningsarbeiderne. Først måtte guttene læres opp i å hogge stein for hånd med hammer og meisel, deretter fikk de lære å mure med tørr-mørtel. Byggelederen Mr. Mbay hadde strengt overoppsyn, og plasseringen av hver eneste stein skulle godkjennes av ham, så fort gikk det ikke! Men det ble en mur utav det etter hvert. Og guttene lærte litt om både tålmodighet, byggeskikk og hvor nyttig det er å ha skikkelig redskap. Det som koster minst i Kenya er arbeidskraften, så det er mye smartere å bruke lang tid og håndkraft enn å investere i elektrisk verktøy, som er helt ubrukelig når det ikke finnes strøm på byggeplassen. Vi fikk stadige forespørsler om vi kunne skaffe jobber til folk, for de tok det som en selvfølge at det var vi som var byggeledere, for hvordan kunne en farget mann være sjef over hvite?
Hver kveld spiste vi kveldsmat sammen med barna på barnehjemmet, enkel mat, men ingen store utfordringer for våre vestlige ganer. Vi fikk pasta med kjøttsaus, ris med kjøttsaus, chapati (indisk lefse) med bønnestuing, veldig godt alt sammen. Maisgrøt med kjøttsaus med ”gressaktige” grønnsaker var vi vel ikke fullt så begeistret for. Men det var hyggelig å være sammen med barna – de hadde så åpenbart behov for voksenkontakt – alt fra å sitte trygt og godt i en armkrok til leksehjelp eller bare spille ludo med en voksen. Vi ble etter hvert svært godt kjent med alle sammen, og følte oss som en del av stor familie. Det føltes som om vi fikk mye mer tilbake enn det vi kunne gi dem. Og vi kommer alltid til å ha et sterkt ønske om å komme tilbake. Det blir nok i så fall for egen regning, men det er billig å leve i Kenya, så det er mest flybilletten som koster, så det er ikke en uoverkommelig reise, litt dyrere enn en sydentur, men også en mye større opplevelse.
Siden vi skulle være14 dager i Kenya, var vi på forhånd blitt enige om at vi måtte få med oss litt av Afrikas særegenhet: Safari. Budsjettet var begrenset, så guttene ville legge i litt penger selv for å få en flott tur. Vi leide bil for halvannet døgn med en sjåfør/guide som het Julius. Han var veldig hyggelig og kunnskapsrik (Selv om han blandet bokstavene ”r” og ”l”, litt forvirrende når left blir reft og right blir light – men vi fikk stort med oss hovedpoengene).
Turen gikk til Lake Nakuru National park, og dermed måtte vi kjøre gjennom Rift Valley. Vi hadde forestilt oss en trang kløft, men det viste seg å være en brei dal, med bratt skrent ned mot dalbunnen. Lake Nakuru er mest berømt for sine enorme bestander av flamingoer, men også både løve, leopard, hyene, nesehorn (både hvitt og svart), giraff, bavianer, bøfler og et uendelig antall antiloper og fugler, ikke minst pelikaner og diverse ørner. En usedvanlig flott tur. Vi overnattet på en lodge midt inne i parken, med luksuriøse rom og overveldende lunsj og frokostbuffet. Selvfølgelig bevoktet av masaier på dagtid, og patruljerende vakter om natten. Om morgenen hørte vi løvebrøl mens vi satt på terrassen og så på at morgendisen lettet – vakkert og magisk! Vi sto opp grytidlig og dro på en runde i parken før frokost, og da fikk vi med oss både løve og leopard! En opplevelse for livet.
Og i sterk kontrast til hjemmebesøk i slummen. Vi besøkte en familie som besto av en familiefar, fire barn fra 10 til 18, og en baby på 2 måneder (som 
var barnet til den ene datteren på 15 år!). Familiefaren jobbet som nattevakt, og jobbet 13 timer hver natt, 7 dager i uken, og for det tjente han 360 kr i måneden. Av disse gikk 45 kr til husleie for et skur på 9 m2, uten vann, kloakk eller strøm, man kan ikke kalle det annet enn et bølgeblikkskur. Men det var litt ”luksus”, for det var betonggulv, og ikke jordgulv som de fleste andre ”husene”, dvs skurene. Og de må dele utedo med 11 andre familier, omtrent 70 mennesker. De bor i et enkelt bølgeblikkskur, somholder regnvannet unna, men som blir kokende hett om dagen – hvertfall hvis de lager mat, og det blir iskaldt om natten (Nairobi ligger på 1700 moh, så det blir kaldt). Resten pengene han tjener går til mat og drikkevann, parafin til matlagning, skoleuniform osv. Enkel hoderegning: det blir 10 kr og 50 øre per dag å leve på for en voksen, fire barn og en baby. Det går ikke! Dermed måtte familiefaren av og til droppe å sove på dagtid, hvis han kunne få seg en ekstrajobb innimellom. Ett av barna er med i prosjektet, så han får mat på skolen fem dager i uka, og får dekket skoleuniformer og skolebøker. Men det er likevel ikke nok igjen til at de kan spise hver dag. Likevel beholder de stoltheten og stiller opp i kritthvit skjorte når han får besøk. Det må være så fortvilende, for de gjør virkelig så godt de kan, men det finnes jo ingen vei ut av dette!!! Og selv om vi hadde gitt dem en månedslønn i gave hadde det ikke løst problemet, og dette er jo bare denne ene familien. Det er store mørketall, men det sies at 50 % av Nairobis 3,6 millioner lever i slum. Det vil si at de mangler vann, strøm eller kloakk, eller alle tre. 50 % av disse igjen er ungdom under 18 år, det er 900 000 enkeltskjebner!
Vi dro på besøk på en videregående skole med yrkesrettet utdannning yrkesfag, og fikk se og lære hvordan de gjorde det der. Don Bosco Catholic Boarding School er en skole med lærekrefter og administrasjon med utgangspunkt i den sveitsiske katolske kirke.
Skolen ligger fint til, like i Nærheten av Karen Blixen eiendommen i Nairobi.
Det kenyanske skolesystemet er litt forskjellig fra det norske og bygger på den britiske skolemodellen. Elevene på denne skolen er fylt 18 år når de begynner på dette colleget.
Skolen må klare sine økonomiske forpliktelser på egenhånd, uten noen form for offentlig støtte. Siden eleven bor og spiser på skolen, er de nødt til å drive noe kommersiell virksomhet i skolens regi. Dette er organisert slik at noen av elevene produserer og utfører arbeid på bestilling fra kunder utenfor.
Mulighet for linjevalg er stort. Her spenner det fra skreddersøm og maskinbroderi, mekaniske fag, elektro fag, kunst og grafisk design, byggfag, rørleggerfaget, trebearbeidings fag til bilfag. Alle fagene har egne avdelinger for produksjon i forhold til eksterne oppdragsgivere.
Elevene følger undervisning ved skolen i 3 år før de går ut i privat virksomhet. De har ikke ordning med fagbrev og fagprøve som hos oss, men regnes som klare for næringslivet som utdannete fagarbeidere etter disse 3 årene.
En av de siste dagene var vi på besøk hos FN. De har et stort kontor i Nairobi, vi fikk omvisning og fikk innblikk i hvordan de jobber i de ulike prosjektene. Kenya har i tillegg til sine egne utfordringer med fattigdomsproblemer et stort problem med flyktningestrøm fra Somalia og Sudan. Og det er ikke mer populært med asylmottak i nærområdet der enn her hjemme. Særlig siden lokalbefolkningen har så lite fra før, så oppstår det fort gnisninger hvis flyktningene får bedre sanitærforhold eller bedre skoletilbud enn lokalbefolkningen. Igjen la vi merke til kontrastene, de ansatte i FN har god og trygg lønn, og i tillegg får de momsfritak! Hadde det ikke vært bedre om FN-ansatte la igjen litt ekstra skattekroner i et land som Kenya?
Siste kveld på barnehjemmet var det vi som sto for matlagningen: Lapskaus. Vi fikk ikke tak i kålrabi eller sellerirot, så vi brukte koke-bananer (som bare ligner på bananer på utsiden – ikke på smak) og arrow-root. Det smakte helt riktig (nesten da) – men flatbrød fikk vi ikke tak i! Og ungene på barnehjemmet spiste rikelig. Den kvelden var det vanskelig å få alle guttene med seg tilbake til pensjonatet! Det var like trist for alle parter, vi ville gjerne vært både en og to uker lenger, og barna på barnehjemmet ville slett ikke la oss dra. De er vant til å få besøk, men ikke for lenge av gangen, så for en gangs skyld hadde de blitt godt kjent med gjestene. Våre fire flotte elever snakker allerede om når og hvordan de skal få muligheten til å dra tilbake. Jonny og Marianne har sagt at de kan komme tilbake når som helst, vi vil alltid være velkommen, for vi har vist at vi kan bidra både på barnehjemmet og på klubbhuset – og det vil vi gjerne få lov til å gjøre om igjen!
Espen, Fredik, Håkon, Martin, Stein og Veronica sender en STOR takk til Hordaland Fylkeskommune og Askøy Rotary og Askøy Videregående Skole som har gjort denne reisen mulig:
Tusen takk for at vi fikk oppleve så mye og fikk dele så mye med helt spesielle, varme mennesker. Vi har fått minner og venner for livet.